Morgentoner fra et blått kjøkken..

Adventstid

Det nærmer seg advent og jeg merker at jeg allerede har begynt å snike inn noen få juleelementer i heimen til fryd for hjertet. I år har jeg hatt en travel høst og jeg har ikke sittet og ventet på at desember skulle komme akkurat. Men nå er den rett rundt hjørnet, og jeg merker at jeg er klar til å motta med jubel!


Sist helg hadde vi vidunderlig besøk fra mange kanter av landet. En av gjestene var svigermor som hadde laget adventskalender som "takk for helgen". Jeg gleder meg til å henge den opp på den tomme veggen vår i stua. Den kommer nok opp etter helgevasken i morgen.

Mandarinene ble innkjøpt i går.. og hva er vel finere enn en kurv med mandariner eller appelsiner? Jeg elsker lukten som sprer seg i hele rommet og den deilige, syrlige smaken som fyller munnen så friskt og godt. Og bare på denne tiden av året.





I helgen skal jeg lage adventsstake og henge opp julestjerne i vinduet. Og på lørdag skal Martin og jeg på Sissel & Odd sin julekonsert i Oslo spektrum med et vennerpar. Det blir fantastisk! Og for en velkomst til advent!
Vi har en lanterne på terassen som jeg pleier å tenne når det blir mørkt ute. Jeg elsker å gå ut og tenne den når det er krystallklare kvelder som i kveld. Når naturen har gått i dvale. Luktene er frossne og det eneste nesen griper tak i er røyk fra pipene til menneskene nedover i lia som fyrer. Himmelen er dyp og blå med stjerner på. Overgangen fra stjernene til bylysene er ikke stor, men likevel tydelig. bylysene vinner kampen om oppmerksomheten her oppe. Men månen stråler sin glans ned på meg når jeg tenner lyset. Det er vakkert.
Velsignet være julen som snart banker på. Og hjertelig velkommen!

Å ta en kaffe...

"Ta en kaffe". Jeg tror ordet kaffe er synonymt med ordet prat når det kommer til det spørsmålet. Jeg sier alltid "kan ikke vi ta en kaffe, og snakke om det?". Eller, "jeg savner deg, kan ikke vi ta en kaffe snart?". Ofte vet jeg ikke en gang om personen jeg spør drikker kaffe. Det er på en måte ikke kjernen i spørsmålet. Kjernen er "kan ikke vi" - du og jeg. Det hele handler om kvalitetstiden.

Kaffe er i og for seg forbundet med nettopp det, kvalitetstid, i så mange sammenhenger. Bare se overskriften på min egen blogg. Selve essensen i kosen og hyggen som jeg forbinder med bloggen er kaffen og pleddet. Tiden for meg selv. Mine egne tanker. Og andres tanker.

Kan vi ikke ta en kaffe snart? - Jeg vil kose meg med deg. Det er det jeg mener. Håper vi gjør det snart!

Frydefull lesestund

Det er tirsdagsfred i heimen, med strålende høstsol ute, stille kvitring fra fuglen i hjørnet, salmer fra høytalerne og oppgaveskriving ved spisebordet. Det brenner levende lys i et norgesglass, og kaffen utleverer sin deilige aroma i rommet. Jeg drikker den fra min helt nye kopp som sender tankene til Paris. Den er isolert og har silikonlokk så temperaturen holder seg selv når jeg blir for opptatt med å skrive. Jeg elsker lesedager. Det gir fred i sjel, sinn og heim.

Synkronlivet

Solen forgyller ansiktet uten å endre temperaturen.
Det er snart vinter.
Men ikke i hjertet
To sommerfugler som flyr tett etter hverandre,
som om en tråd binder dem sammen.
Et seilfly som blir gitt oppdrift av det motordrevne.
Vi veksler på rollene.
Utfyller hverandre og bytter.
Avløser hverandre, slik som øst avløser vest
om å trekkes mot sola.

Fra kognitive rundstykker til ny blogg!

Jeg har i det siste fått en del henvendelser som er utrolig hyggelige. Folk som sier de gjentatte ganger har gått inn på bloggen min og blitt møtt av disse evige kognitive rundstykker, som ikke har sett ut til å ville la seg bytte. Jeg har lett lenge etter bloggemoduset siden den tid jeg skrev det inlegget, uten hell.

Siden jeg har giftet meg i sommer og fått nytt etternavn har jeg tenkt at det kanskje er på tide å skifte adresse på bloggen. Og nå har altså både bloggemoduset og den nye bloggen oppstått. Den heter "En blogg, et pledd og en kaffe takk!" - Forøvrig et navn jeg har vært innom her på every moment has it's music også. De tre elementene i navnet henger i stor grad tett sammen. Og er en veldig god beskrivelse på meg! Rett og slett... SÅ da ønsker jeg bare å invitere dere inn sammen med meg til www.velandhoven.blogspot.com Hjertelig velkommen!

Morgenstund

Morgenstund. Våkne tidligere enn sola. Orke kun en espresso. En radiosnutt. Et levende lys. Varme, myke klær. Klar for ny dag? Om litt... - Når sola har stått opp.

Bortgjemte drømmer

Blir jeg noen gang for gammel til å starte med noe nytt? Er det noen gang for sent å ta de første stegene i en ballettklasse. Spille de første tonene, eller rytmene, på et nytt instrument. Er de gamle drømmenes tid svunnet hen for evig og alltid fordi en er voksen?

Ingrid Olavas melankolske, grasiøse toner triller ut gjennom høytalerne, og jeg tar meg selv i å øve på klassiske posisjoner jeg aldri har kunnet. Jeg var en gang med i en ballettklasse. En gang. Hvorfor gikk jeg ikke tilbake egentlig? Kanskje følte jeg meg ikke grasiøs nok. Kanskje trodde jeg ikke på meg selv. Nok til å øve litt ekstra foran speilet, ved barren, sammen med de søte små ballerinaene på min egen alder. Er det for sent å ta en klasse nå?

Jeg ser meg rundt i stua. Måler veggene med blikket. Kan jeg få plass til pianoet jeg så lenge har ønsket meg? På en vegg passer det. Hvis jeg flytter skatollet dit, og rokokkobordet dit. Kanksje ser det litt overmøblert ut. Men med pianoet kan jeg kanskje lære meg å spille klassisk, uten å skrive notene over. Det er vel ikke for sent å reversere bjørnetjenesten fra min gryende barndom som pensjonerte pianotalentet så alt for tidlig?

Jeg står over oppvaskkummen og tenker tilbake. Det finnes uante muligheter for fremtiden. Men jeg er redd for å gripe det. Så lett det er å komme inn i faste spor. Traser som må forseres for å bestiges. Jeg har selv sett eksemplene på at det er mulig. I fjor da jeg tok malerkurset jeg hadde drømt om i flere år, trodde jeg at jeg var midt i min glansalder for den eksisterende drømmen.

Men der inne ble jeg møtt av en liten maleklasse, som en kiste full av glemte
drømmer.

Talenter som måtte gjenoppdages. Tro på selvet som måtte skrapes frem. Og der inne ble de skjøreste porselensdukker og imaginasjoner skapt frem på lerrettene til damene som nærmet seg livets innspurt.

Er det for sent for de ørsmå drømmene fra barndommen? Jeg undrer meg i melankoliens toner fra høytalerene.