Isfjell

Noen isfjell er så enorme, at de virker umulig å bestige!

På mandag besteg jeg mitt livs isfjell. En fireårig brekkatring som har syntes umulig å overvinne. 

Nå er jeg over det, og virkeligheten er vanskelig å ta innover seg. 

Jeg er stolt, og takknemlig!

Noen dager trenger man det bare...

Det skraller

Det skraller i himmelen og skyene har åpnet krana.
Det er som om de snakker til verden.
Roper
Jeg lytter
Og kjenner på de mektige kreftene verden har blitt gitt.

Kjenner at jeg er liten og uten kontroll.
Også sitter jeg der med valget

Søke ly
Eller ta på støvler og danse

Jeg vet hva toåringen ville valgt

Silkeveien

Jeg ligger våken i natt, med store tanker som ikke vil slippe taket.

Jeg har en liten ett år gammel kropp klistret til min egen. Han våknet i sin egen seng, og fikk ikke sove igjen. Han fikk omsider komme inn til oss og sovnet med en gang han fikk hudkontakt, hjertebank, varme og nærhet. Nå ligger han med hodet i nakkegropen min med resten av kroppen like tett. Føttene er strukket rett ut. På den måten kjenner han at pappaen også er her. 

Jeg ligger her med den lille kroppen og lurer på hvordan alle sove-i-egen-seng-prinsippene våre kunne forsvinne ut vinduet, samtidig kjenner jeg på dypet en intens lykke over det lille mennesket som puster tungt og er slapp i hele kroppen i trygg visshet om at de to som elsker ham høyest i hele verden er så nære som de kan være. 

Siden i går er det et menneske jeg ikke har greid å latt være å tenke på. Et symbol på så mange millioner andre mennesker, med så elendige vilkår til liv, nærhet, trygghet og kjærlighet. Jeg greier ikke å slippe ham ut av tankene. Og sove-i-egen-seng-prinsipper blir med en gang uviktige og verdiløse. 

Denne lille gutten er født ganske nøyaktig ett år etter min lille gutt. Min sønn er født en varm solskinnsdag, på en rolig fødestue, med jordmor tilstede hele tiden. Han er født raskt og trygt i badekar. Varmt vann, myke håndklær, kjærlige hender. Pappaen var der, og fikk ham rett på brystet for å gi nærhet og varme etter at navlestrengen var kuttet, mens de ventet på at jeg ble stelt og klar til å overta nærheten. Min sønn ble født inn i denne nærheten. 

Den andre gutten vet jeg veldig lite om. Jeg vet ikke om solen skinte da han ble født. Antakelig var det dis under solen som det pleier i landet han kommer fra. Jeg vet ikke hvem moren eller faren er. Men jeg vet at moren av en eller annen grunn følte seg nødt til å holde barnet skult i svangerskapet. Jeg vet at fødselen var tøff med komplikasjoner, og at det ikke var jordmor tilstede. Jeg vet at barnet ikke ble svøpt i myk bomull, men at det på en eller annen måte ble pakket inn i rør. Det ble ikke født i badekar, men dusjet i kloakk. Og bildene av redningsmannskapet som skjærer ham ut har brent seg fast på netthinnen min som et banner over verdens urettferdighet. Og jeg skammer meg over at jeg noen sinne har bekymret meg over oppdragelsesmetoder med effekt som lar vente på seg. Vi vet lite om hvordan den lille Baby59, som han blir kalt, vil få det. Han er gjenforent med mammaen sin og forhåpentligvis trygg med mye kjærlighet. Men likevel blir han for meg værende et symbol på at vi ikke må glemme forskjellene.

Jeg er verdens heldigste mamma som har fått føde to barn til en trygg familie, med så mye kjærlighet som de bare kan be om, med to foreldre til å ivareta og oppdra, med økonomisk trygghet, og visshet om at de får vokse opp i et land som favner om barna på alle tenkelige måter. 

Hjertet mitt blør når jeg ser bildene nedenfor, på begge er det en gutt som bare er noen dager gamle. Født på hver sin ende av silkeveien, med en himmelbreddes avstand av forutsetninger til liv. 

Foto: Charlotte W. Rosenhoff www.photobyrosenhoff.no

Foto hentet fra vg.no

Kognitiv frokost og på ny en blogger

Det kan virke som om den evige oppskriften på kognitive rundstykker som jeg gjentatte ganger har lagt ut her, er det som skal til for å sette meg i bloggegir igjen.
http://www.velandhoven.blogspot.no/2011/03/god-morgen-rundstykker.html?m=1

Dét, sammen med sola som trekker meg ut av vinterdvalen hvert år i februar.

Jeg tiner opp, og finner inspirasjon.

Nå får vi se hvor lenge det varer!

Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre.

Skrevet 25.juli 2011 etter rosetoget

Jeg så en brigadeprest foran Domkirken

og kjente historien hans fra TV

jeg visste 

at han i dag så sin sønn for siste gang 

ung og pustende

kun ved hjelp av maskiner

de nærmeste som takket for livet hans mens hjertet enda slo 

I kveld var pappaen ved havet av roser 

Søkte fellesskapet med sin overlevende datter 

mottok trøsten 

som vi alle var der
for å gi 

da gikk det opp for meg at vi er der, ikke bare for hverandre 

men
for enkeltmenneskene 

de som kjenner den knugende sorgen 

de som sørger over alle de tapte, som oss alle

men som likevel er i bunnløs
fortvilelse over den ene 

som de elsker, og som aldri vil komme hjem 

jeg
ville gi ham en klem

men var ikke like modig som henne

hun som har favnet roten av hva vi trenger
Norge

 klemmer, omfavnelser og å kjenne at vi er
her, skulder mot skulder

 hun har skrevet det på et skilt

 men egentlig står
det skrevet på oss alle 

klemmene er gratis 

med mange til overs i
disse dager 

når jeg gir en, så får jeg en, og det trenger jeg 

jeg merker det
når jeg møter folk jeg kjenner nå

klemmene er tettere 

dypere

de sier mer enn
noen gang

Du skal ikkje sove bort sumarnatta

Her er det fortsettelse på oppussing av farfars gamle fuglemater og bollebaking en regnfull midtsommernatt.







- Posted using BlogPress from my iPhone

Sommeridyll

Er å ha tid til å pusse opp farfars gamle fuglemater.




- Posted using BlogPress from my iPhone