tirsdag 26. februar 2008

"Wow look at you now, flowers in the window "

"Its such a lovely day And Im glad that you feel the same"



Lykken over å se igjen min kjære Martin var stor, etter en uke med ferie på hver vår kant av landet. Og den ble så betraktelig forsterket da han plutselig, helt overraskende hadde kjøpt en nydelig bukett med tulipaner! Det som er det vakreste nå rett før våren... Det var så utrolig koselig, og helt uventet, og da er det ekstra fint å få noe!

Jeg tenkte på det i går; at jeg blir så mye gladere, og setter så mye større pris på å få en bukett blomster 24 februar, enn 14. februar! Valentines day, som liksom er skapt for at vi skal huske på å glede hverandre, ender opp i en forventining om å få eller en forventing om at man må gi. Men dette "påkrevde" gjør at hele dagen mister sjarmen. Og jeg er lykkelig over at både Martin og jeg er enige om dette.
-Sånn at han kunne gjøre meg stum av lykke en dag jeg ikke ante noenting!

Avstand er forresten undervurdert mener jeg... ikke fordi avstanden er så gjev. Men det er så fantastisk å kunne glede seg til å se hverandre! Følelsen av å ha en å savne er unik. - Men aller helst vil man jo være nær...

Hovedpoenget med dene bloggen var å vise fram de nydelige blomstene, og forevige de. Og nå skal jeg vaske leiligheten, bare for å gjøre ekstra stas på de!

Ønsker alle en nydelig uke <3

"You are one in a million,
And I love you so lets watch the flowers grow" - Travis -






søndag 17. februar 2008

Tanker over te i en rosa kopp...

Det er så deilig med kvelder som bare er... definisjonen for harmoni. I kveld er det sånn. Det begynte med at jeg slukket alle lysene i stuen når solen gikk ned. Det eneste som brant var solen, himmelen og alle de levende lysene som fortsatt brenner her inne. Jeg har aldri i Norge sett en så tropisk solnedgang. Hele universet var dyplilla, unntatt ett flammende belte midt over horisonten. Jeg vet ikke hvor mange minutter som gikk. Det kan ha vært fem, og det kan ha vært førtifem. Jeg ble fengslet av transformasjonen fra lys til stummende mørke.
Og det var bare begynnelsen på en nydelig kveld.

Nå har jeg vært sengeliggende i to og en halv dager. Det burde egentlig vært tre og en halv, men skolen krevde at jeg holdt meg oppe det siste døgnet før jeg kræsjlandet på sofaen til Martin etter et foredrag i norsken på torsdag. Den kvelden sendte han meg hjem med en krukke med onkel Pauls honning og en pakke paracet. Så nå har jeg tilbragt resten av tiden hjemme på Tonsenhagen i ro og mak. Med så mye hvile som jeg ikke kan huske å ha hatt på så kort tid, siden jeg var i mammas forvaring.

Det har vært så fantastisk å ha den kvalitetstiden med meg selv disse to dagene. I perfekt stand til å tenke, men helt ute av stand til å gjøre noe praktisk. Hver gang jeg har krøpet ut av ullsokkene eller pleddet har kaldsvetten tatt tak i meg og dyttet meg tilbake på puta.

Det er en fantastisk følelse å merke at rommet er fullt nok, selv om man bare er to.


Så nå sitter jeg her da. I min myke, rosa pysj, Martins gode ullsokker, og et deilig skjerf som passer på halsen min. På pulten foran meg står det en kopp med mitt navn som jeg har hatt siden jeg var liten. Perfekt formet for ikke å slippe ut varmen, toppen smalere enn bunnen. Oppi den er det te med honningen jeg fikk av Martin. Det hjelper for den såre halsen min. Inne i stua er det overdrevet med stearinlys... jeg tente de når Martin var her for litt siden. Vi så en merkelig film. Big fish. Har du sett den? Man sitter igjen med en rar følelse. Men en sånn rar følelse som jeg elsker å sitte igjen med. Litt sånn som etter å ha lest Mandel som det står om litt lenger nede i bloggen. Jeg greier liksom ikke å blåse ut lysene før det er sovetid... kvelden blir så veldig avsluttet da...

Over anlegget i stuen spilles en nydelig og rar cd som jeg kjøpte for 19 kr. på platekompaniet. Et lite funn som sjarmerer meg. Jeg elsker når sånt skjer! Små sjarmtroll som nesten er gratis og totalt uoppdaget. Som en bok jeg kjøpte i høst: pling plong luftballong... mye valutta for 10 kr, når man blir fengslet i timevis på bussen til og fra skolen. Egentlig kjøpte jeg den på grunn av tittelen, men den hadde vist lite med boka å gjøre ironisk nok.

Nå er teen om et øyeblikk drukket opp. Musikken har stanset, og jeg skal gå inn til lysene og musikken i stuen og rydde opp etter middagen Martin og jeg lagde i sted. Det er så koselig med kjærestekvelder helt alene. Å nyte hvert sekund der man kan bli enda bedre kjent med rare små sider av hverandre. Og de minuttene man bare er stille og elsker at den andre er i samme rom. Det er en fantastisk følelse å merke at rommet er fullt nok, selv om man bare er to.

Jeg begynner å forstå, sa den lille prinsen. - Det er en blomst... jeg tror den har gjort meg tam...

tirsdag 12. februar 2008

For sent... igjen!

At det går an... nå er jeg for sen igjen. Jeg tror jeg har fått en eller annen basill som har bitt meg ved fødselen. Det er heldigvis ikke det VERSTE å gå glipp av da, for det er sånne jobbetimer i matte. Men jeg hadde definitivt hatt bruk for det! Jeg rekker i alle fall fysikktimene, og jobbetimene med norskprosjektet etterpå.

Det hjalp jammen meg ikke å få klokke av Martin til jul heller. Og jammen er vi verdens dårligste til å legge oss også. Enten det er jeg som skal dra fra han eller han fra meg, så skjer det alltid sent. Og da blir vi trøtte om morgenen, og da er det kanskje ikke så rart likevel... ;)

Men siden jeg nesten hadde mitt livs beste kveld i går, så får det heller være greit akkurat for i dag.

Dette med tiden burde vært det nyttårsforsettet jeg ikke hadde, som ikke har funket uansett. Men da er jeg vel strengt tatt like langt tross alt...

"Tick tack, goes the clock again, beating in my head like a big drum"
Som Cape "så fint" pleide å si det... ;)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...