onsdag 30. januar 2008

Mandel


Det er så rart når man leser noe en annen har skrevet. Noe man vet den andre har en dyp og fullstendig mening bak, men som en selv likevel ikke helt skjønner all symbolikken i. Det er så lett å la seg rive med av alt det vakre. Og så håpe at man skjønner hele det store bildet til slutt. Det er noe fengslende ved det hemmelighetsfulle på den måten.

Jeg har nettopp lest en roman, Mandel, som er helt fantastisk vakker og som rører ved så mange deler av meg som jeg ikke helt har anerkjent at finnes. Hendelsesforløpet er kreativt komponert, og boken er utradisjonelt inndelt. Den overfladiske handlingen er lett å gripe fatt i, men gjennom hele boken sitter man med følelsen av at forfatteren prøver å si noe fra hjerte til hjerte som er viktig å forstå. At det som egentlig er budskapet er noe man må være våken for å gripe fatt i. Ikke fysisk våken. Men våken, og åpen innover i seg på en eller annen måte.

Å lese den boken har vært en jakt etter slutten på en helt annen måte enn det man ellers gjør når man leser. For det er jo åpenbart at man sikter mot slutten av en bok man leser. Men denne Mandel... jeg ville ta meg god tid med hver side, og la alt synke inn, samtidig som jeg ville løpe over sidene med blikket for å rekke til slutten å forstå hva alt dreide seg om. Jeg hadde følelsen av at den skulle åpenbare noe revolusjonerende om hvordan vi mennesker er skrudd sammen, noe jeg aldri hadde tenkt på før. Men så kom slutten, etter min mening alt for brått, men likevel akkurat i tide. Og jeg tror den egentlig har gitt meg mye nytt.. jeg må bare lete etter det på de rette stedene.

"Nothing is ever the same as they said it was. It's what I've never seenbefore that I recognize" Diane Arbus.

tirsdag 29. januar 2008

"Jeg er sikker på at vi med rosa sjel, har høyere livskvalitet enn de andre"

Atter et år har gått, og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg har vært det motsatte av en hyppig bloggskriver. Atter et år vil komme der jeg gir meg selv en ny sjanse. Jeg registrerer at det er når jeg er inne i en kreativ flow at jeg begynner å tenke på bloggen igjen. Derfor tar jeg det som et godt tegn at jeg ble inspirert i kveld.

Det er lenge siden sist jeg skrev, og nå begynner jeg selvfølgelig så sent at jeg ikke kommer til å skrive så langt i det hele tatt. Men etter å ha pusset opp profilen og bloggen min fant jeg ut at jeg i det minste måtte skrive litt. Det føles godt å være i gang igjen. Og jeg har allerede noen ideer om ting som må luftes her inne i min vakre lille rosa sfære.

Sitatet i overskriften er en enighet Hanne-Marthe og jeg har gjort oss imellom, jeg husker ikke en gang hvem av oss som sa det først.. men det betyr lite. For jeg tror det å sette pris på de små vakre tingene virkelig gjør noe med en.

Som når jeg i dag gikk gjennom Grünerløkka og sofienbergparken; jeg så på alle menneskene rundt, og ble trist av å se at de glemte å se seg omkring. Så vidt jeg så, var det ingen som la merke til hvordan snøen glitret i den orange solen, eller som merket latteren fra barna som lekte ved lekeapparatene, eller som lukket øynene og lot huden på øyelokkene bli varmet av den lunkne vintersolen.

Jeg føler jeg har fått en stor gave ved å legge merke til, og elske disse små tingene, for livet mitt blir så enormt og rikt av det. Desverre merker jeg at jeg tar selv den gaven som en selvfølge, og da blekner den og mister sin effekt. Derfor er det fantastisk med kvelder som i kveld da jeg kan bli minnet på det!

Takk til denne rosa lysekronesiden! :D
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...