At fuglene ble stille.
Og reiste sydover.
De så ikke at
brun hud ble pakket inn,
og sommerklær lagt vekk.
De stod der og nikket i vinden
som ble kaldere og kaldere.
Før de visste ordet av det var svalende regn
blitt bitende snøfnugg.
Det gikk dem hus forbi at deres sesong var over.
At solen ikke lenger varmet og lokket hodene deres til å strekke seg.
Så står de her
i vinteren og lyser opp en verden som har gått i dvale.
4 kommentarer:
Det minnet meg om hva vi følte da vi kom ut av sykehuset med en nyfødt Kasper. Plutselig hadde det blitt høst, og det hadde ikke vi merket. For det var ikke viktig, vi var opptatt av et annet under.
Stilig med blomster som overrumples..de har nok med å stråle, uten å tenke på bekymringer- og det å være klar for alle farer.
Leve i dag.
Se det vakre i dag.
Vi savner dere. Hver dag.
Jeg suger til meg ordene dine - det er så vakkert!!!
Blir glad inni meg hver gang ordene dine finner et nytt nydelig uttrykk <3
åh, charlotte...jeg elsker bloggen din. og GLEDER meg til å hilse på lille vakre Malina etterhvert!
Tusen takk dere fine trofaste tre! Det er så koselig å vite at dere stikker innom regelmessig. Og Anne Grete, takk for at du skjønte at det var det jeg mente. Og takk for at du skjønner hvordan det er å plutselig miste en årstid fordi noe annet enn jorda plutselig ble så mye viktigere.
Legg inn en kommentar