Tanker over te i en rosa kopp...

Det er så deilig med kvelder som bare er... definisjonen for harmoni. I kveld er det sånn. Det begynte med at jeg slukket alle lysene i stuen når solen gikk ned. Det eneste som brant var solen, himmelen og alle de levende lysene som fortsatt brenner her inne. Jeg har aldri i Norge sett en så tropisk solnedgang. Hele universet var dyplilla, unntatt ett flammende belte midt over horisonten. Jeg vet ikke hvor mange minutter som gikk. Det kan ha vært fem, og det kan ha vært førtifem. Jeg ble fengslet av transformasjonen fra lys til stummende mørke.
Og det var bare begynnelsen på en nydelig kveld.

Nå har jeg vært sengeliggende i to og en halv dager. Det burde egentlig vært tre og en halv, men skolen krevde at jeg holdt meg oppe det siste døgnet før jeg kræsjlandet på sofaen til Martin etter et foredrag i norsken på torsdag. Den kvelden sendte han meg hjem med en krukke med onkel Pauls honning og en pakke paracet. Så nå har jeg tilbragt resten av tiden hjemme på Tonsenhagen i ro og mak. Med så mye hvile som jeg ikke kan huske å ha hatt på så kort tid, siden jeg var i mammas forvaring.

Det har vært så fantastisk å ha den kvalitetstiden med meg selv disse to dagene. I perfekt stand til å tenke, men helt ute av stand til å gjøre noe praktisk. Hver gang jeg har krøpet ut av ullsokkene eller pleddet har kaldsvetten tatt tak i meg og dyttet meg tilbake på puta.

Det er en fantastisk følelse å merke at rommet er fullt nok, selv om man bare er to.

Så nå sitter jeg her da. I min myke, rosa pysj, Martins gode ullsokker, og et deilig skjerf som passer på halsen min. På pulten foran meg står det en kopp med mitt navn som jeg har hatt siden jeg var liten. Perfekt formet for ikke å slippe ut varmen, toppen smalere enn bunnen. Oppi den er det te med honningen jeg fikk av Martin. Det hjelper for den såre halsen min. Inne i stua er det overdrevet med stearinlys... jeg tente de når Martin var her for litt siden. Vi så en merkelig film. Big fish. Har du sett den? Man sitter igjen med en rar følelse. Men en sånn rar følelse som jeg elsker å sitte igjen med. Litt sånn som etter å ha lest Mandel som det står om litt lenger nede i bloggen. Jeg greier liksom ikke å blåse ut lysene før det er sovetid... kvelden blir så veldig avsluttet da...

Over anlegget i stuen spilles en nydelig og rar cd som jeg kjøpte for 19 kr. på platekompaniet. Et lite funn som sjarmerer meg. Jeg elsker når sånt skjer! Små sjarmtroll som nesten er gratis og totalt uoppdaget. Som en bok jeg kjøpte i høst: pling plong luftballong... mye valutta for 10 kr, når man blir fengslet i timevis på bussen til og fra skolen. Egentlig kjøpte jeg den på grunn av tittelen, men den hadde vist lite med boka å gjøre ironisk nok.

Nå er teen om et øyeblikk drukket opp. Musikken har stanset, og jeg skal gå inn til lysene og musikken i stuen og rydde opp etter middagen Martin og jeg lagde i sted. Det er så koselig med kjærestekvelder helt alene. Å nyte hvert sekund der man kan bli enda bedre kjent med rare små sider av hverandre. Og de minuttene man bare er stille og elsker at den andre er i samme rom. Det er en fantastisk følelse å merke at rommet er fullt nok, selv om man bare er to.

Jeg begynner å forstå, sa den lille prinsen. - Det er en blomst... jeg tror den har gjort meg tam...