Plutselig står man midt i en situasjon der livet ikke henger med i svingene. Følelsene og tankene konsumeres av noe vondt som aldri skulle skjedd. Som gjør at hjernen kjennes som vatt og tiden som en stillestående kapsel.
Noen ganger flytter kapselen på seg akkurat nok til å få hodet ut av vacuum, og hjertet til å være med i dansen igjen. Og da er man mottakelig for trøst og gode tanker.
I går fikk jeg denne sangen av en nydelig jente. Og tårene trillet mens jeg hørte på den på repeat i bilen. Tenk å ha en klippe, som bygger fjell under vaklende gelèknær. En far som sier kom til meg og jeg skal gi deg hvile. En trygg stemme i hjertet som sier stol på meg, det er i mine hender og min kontroll. Når man stoler på det.. da kan man våge å sovne i en dyp barnlig søvn på pappas fang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar