Bortgjemte drømmer

Blir jeg noen gang for gammel til å starte med noe nytt? Er det noen gang for sent å ta de første stegene i en ballettklasse. Spille de første tonene, eller rytmene, på et nytt instrument. Er de gamle drømmenes tid svunnet hen for evig og alltid fordi en er voksen?

Ingrid Olavas melankolske, grasiøse toner triller ut gjennom høytalerne, og jeg tar meg selv i å øve på klassiske posisjoner jeg aldri har kunnet. Jeg var en gang med i en ballettklasse. En gang. Hvorfor gikk jeg ikke tilbake egentlig? Kanskje følte jeg meg ikke grasiøs nok. Kanskje trodde jeg ikke på meg selv. Nok til å øve litt ekstra foran speilet, ved barren, sammen med de søte små ballerinaene på min egen alder. Er det for sent å ta en klasse nå?

Jeg ser meg rundt i stua. Måler veggene med blikket. Kan jeg få plass til pianoet jeg så lenge har ønsket meg? På en vegg passer det. Hvis jeg flytter skatollet dit, og rokokkobordet dit. Kanksje ser det litt overmøblert ut. Men med pianoet kan jeg kanskje lære meg å spille klassisk, uten å skrive notene over. Det er vel ikke for sent å reversere bjørnetjenesten fra min gryende barndom som pensjonerte pianotalentet så alt for tidlig?

Jeg står over oppvaskkummen og tenker tilbake. Det finnes uante muligheter for fremtiden. Men jeg er redd for å gripe det. Så lett det er å komme inn i faste spor. Traser som må forseres for å bestiges. Jeg har selv sett eksemplene på at det er mulig. I fjor da jeg tok malerkurset jeg hadde drømt om i flere år, trodde jeg at jeg var midt i min glansalder for den eksisterende drømmen.

Men der inne ble jeg møtt av en liten maleklasse, som en kiste full av glemte
drømmer.

Talenter som måtte gjenoppdages. Tro på selvet som måtte skrapes frem. Og der inne ble de skjøreste porselensdukker og imaginasjoner skapt frem på lerrettene til damene som nærmet seg livets innspurt.

Er det for sent for de ørsmå drømmene fra barndommen? Jeg undrer meg i melankoliens toner fra høytalerene.